Mitt liv med IKT

Da jeg gikk på ungdomsskolen i Oslo, det må ha vært i 1973, husker jeg godt at læreren min sa:"Når dere blir voksne, kommer nesten alle dere til å jobbe med datamaskiner". "Å nei,"tenkte jeg, "jeg skal i hvert fall ikke bli sånn pønsjedame". ("Hullkortdamer" ble de også kalt). Læreren min var en fremsynt, utviklingsorientert ung mann. Seinere ble han Kommunaldirektør for undervisning i Bærum kommune. Men selv han kunne ikke spå den enorme utviklingen innen IKT og hva det ville få å si for det arbeidslivet vi etter hvert skulle ut i. Så hans forbeholdne "nesten alle" skulle nok vise seg å være en undervurdering av hvor avhengige vi i vårt samfunn skulle bli av datamaskiner, både i arbeid og fritid.

På lærerskolen var det et studietilbud som het informatikk. Jeg skjønte ikke helt hva det hadde med skole å gjøre. Det skjønte visst ikke de som gikk der heller. Mange av dem begynte i databransjen etterpå, og noen fikk hederlig omtale både i DN og Kapital, to-siders oppslag til og med. Det ble lagt stor vekt på å lære programmering. Hva skulle men med det? Å lage startlister med tidtaking til langrennet var vel i og for seg nyttig, men hva med oversikt over hvor mange pizza'er og kyllinger som var i fryser'n?

Mitt første møte med en pc var på Mørkvedmarka skole i Bodø på slutten av 80-tallet.Rektor Stig, som seinere ble dataansvarlig for grunnskolene i kommunen, han forstod seg på hva alle disse øverste knappene på tastaturet betydde og laget papirremser som vi kunne legge på så vi husket det, og ellers hadde han en prisverdig iver og tålmodighet når han svarte på spørsmål over telefon på kveldstid: "Skal jeg trykke ja eller nei" når det om jeg vil lagre endringer?" og slikt. Og så kunne vi skrive pene ukebrev og innkallinger til foreldremøtene.

I 1992 flyttet vi til Sverige. Mannen min fikk med en bærbar (knapt flyttbar) pc fra jobben. Jeg skrev på den da jeg tok høyskolestudier som brevkurs. Jeg fikk tilbakemelding om at det var litt problematisk i forhold til kommentarmargen når jeg ikke skrev på de medfølgende brevarkene(med hånd !).


Så kom 1995, og jeg så for første gang en pc med pedagogisk programvare i et vanlig klasserom. Vi fikk instruksjon av spesialpedagogen om hvordan det skulle brukes, drillspill i matte. Det var satt inn to pc'er på skolebiblioteket med internett-tilgang. Men det var ikke bibliotekslæreren særlig glad for. "Det skal være stille på biblioteket", diskusjon mellom elevene rundt pc'en forstyrret..

For 10 år siden fikk jeg prøve meg som undervisningsinspektør. Jeg ble sendt på en-dags kurs i EXEL, men opplevde ikke å ha bruk for det i det daglige, så det ble snart glemt. Derimot tilbrakte jeg store deler av sommeren med manualen til Ariane timeleggingsprogram og la timeplan for hele skolen på data'n. Gjett om jeg var stolt da skoleåret begynte, og det ikke var en eneste dobbeltbooking og ikke særlige klager heller! Jeg var blitt "venn" med datamaskinen. Etter hvert lærte jeg meg Agresso og andre programmer jeg brukte i den administrative delen av skolelederjobben, men pedagogisk bruk lærte jeg meg aldri noe om.

Privat brukte jeg internett til reisebestillinger, oppslagsverk og mail, og etter hvert ble deler av skolen kablet, og jeg fulgte med interesse noen av lærerne som f.eks. hadde lastet ned bilder fra NASA som de viste i klasserommet i forbindelse med tema "verdensrommet". Men fremdeles var det generelt lite planmessig bruk av datamaskinene på skolen, selv om vi så og forstod at mange av elevene brukte mye tid foran pc'en hjemme.

I 2005 ble min skole en såkalt "InnsIKT-skole". Kommunepolitikerne ønsket å satse på IKT i skolen, og i stedet for at ressursen ble "klattet" utover, ble det gitt store beløp, opp til en mill., til noen skoler hvert år. Det betød at det i ganske mange år var enorm forskjell mellom skolene i Oslo mht. bruk av IKT. Hele ungdomstrinnet ble kablet og, etter stort påtrykk fra rektor, også barneskolen. Lærerne fikk opplæring i data i "fellestiden", men jeg var da på vei ut i permisjon, så det gikk jeg glipp av. Jeg har imidlertid hatt stor nytte av pc'en min de siste årene. Internett gjør at jeg føler meg mye nærmere norske nyheter, banken, studiestedet mitt, gamle kollegaer, venner, og familie familie nå som jeg bor på den andre siden av jordkloden, enn da jeg bodde i Stockholm tidlig på 90-tallet, og måtte gå byen rundt etter en norsk avis, lykkelig hvis den var fra samme dag...

Men jeg har altså vært borte fra IKT i skolen i fire år. På den tiden har det skjedd mye når det gjelder planene for IKT-bruken, og IKT sees på som en basisferdighet i alle fag. Jeg tenkte derfor at jeg ville føle meg veldig på etterskudd nå som vi skal ha modulen om IKT i skolen på masterstudiet i skoleledelse. På en måte blir det helt feil å si at det var en "lettelse" eller at jeg fant "trøst" i at det ikke bare var jeg som mangler, eller har lite erfaring med, pedagogisk bruk av IKT i skolen. Jeg synes det egentlig er trist at den siste ITU Monitor - undersøkelsen viser at grunnskolen sakker akterut i digitale ferdigheter. Hvorfor er det slik?

Vi som går på Masterstudiet i skoleledelse har i det minste begynt å diskutere dette, -hvor går veien videre?