Fet, liten gutt holder en rød fisk, rød konvolutter henger på potteplantene og
småbarn får tigertøfler – Det er nyttår i Kina

De fleste i Vesten forbinder kinesisk nyttårsfeiring med fyrverkeri, - og det er ikke for ingenting at det kalles ”kinaputter” …. Da vi kom tilbake hit til Beijing 23.februar, hadde vi gått glipp av selve nyttårsaften, som i år var den 14.februar. I Kina følger vi måneåret, så datoen for nyttårsaften varierer fra år til år, i fra slutten av januar til midt i februar. Vi fikk med oss den siste delen av den 15 dager lange feiringen, som kineserne ikke kaller nyttår, men ”vårfestivalen”. Da vi kom hjem, lå det hilsen med ”godt nytt år!” fra ”The management” med informasjon om at vi ikke måtte oppbevare mer enn 30 kg (!) fyrverkeri i leiligheten og anmodning om at vi ikke måtte skyte opp raketter innendørs. Det hadde vi nå uansett ikke tenkt, men noen trenger kanskje å få det skriftlig, selv om det står en utbrent påminnelse fra i fjor like nede i gaten her. Der ser man ennå den ødelagte fasaden av det som skulle bli CCTVs nye kontorer og et luksushotell. Forrige nyttår var det nesten klart til innvielse, og noen av sjefene fant det for godt å feire dette med en fuktig nyttårsaften- og innendørs rakettoppskyting. Dessverre viste det seg at brannslukkingssystemet ikke var koblet til…, så hele den ca 30 etg. høye bygningen stod snart i full fyr, og en brannmann omkom i slukkingsarbeidet. Denne uken begynner rettsaken mot de som arrangerte festen.
Jeg liker ellers godt å se på raketter, -på avstand- så vi nøyer oss med å se på andres fyrverkeri, og det ble mer en nok smell for oss. Den siste helgen, ”lanternefesten”, løp vi fra vindu til vindu for å få med oss de flotteste rakettene, og knatringen fra tusenvis av små kinaputter og drønnene fra ”bomber” hørtes overalt. Men etter noen timer ble vi litt vant til det og sprang ikke til vinduet hver gang vi så kveldshimmelen lyse opp i fargesprakende stjerner. Vi puttet propper i ørene og la oss til å sove i trygg forvissning om at alle onde ånder var jaget vekk.
Men kinesisk nyttårsfeiring handler om langt mer enn fyrverkeri. For kineserne er dette først og fremst den lengste ferien da det er mulighet til å reise til hjemplassen og besøke familien sin. Feiringen er en fest for samhold i familien, og for mange migrant-arbeidere i storbyer som Beijing er dette den eneste gangen i året da de kan reise hjem og besøke foreldrene sine, -og i mange tilfeller også barnet sitt, som bor igjen hos besteforeldrene.
Familiene koser seg sammen med god mat og gir gaver til hverandre. Særlig forventes det at man gir røde konvolutter med penger (hong bao), ikke bare til barn og eldre i sin egen familie, men nå også til venners, kollegaer og sjefens barn. I China Daily leser jeg i dag at disse røde konvoluttene faktisk har blitt en økonomisk belastning, særlig for migrantene. Mange av dem tjener bare 1000 til 1500 yuan i måneden (1 yuan = 86 øre). Likevel gir de bort mer enn en månedslønn. En lærer forteller at hun har gitt 4000 yuan i røde konvolutter og for 1000 i gaver, men ”tradisjon er tradisjon”. Hun er likevel bekymret for at det ser ut til å være en tendens til at det forventes at man gir hverandre mer og mer. En bygningsarbeider innrømmer at han valgte å ikke dra hjem til nyttår i år, for han kunne ikke klare den økonomiske byrden å skulle gi slektningene penger. (Slike konvolutter gis også til brudepar, og jeg har tidligere lest at studenter og andre i ”giftealder” ofte blir fortvilet over at de stadig blir bedt til venner som gifter seg. Bryllupsfesten blir en økonomisk bekymring, både for brudeparet og gjester. Det er dyrt å arrangere en stor fest, men har man mange gjester blir det flere røde konvolutter også…).
Kinesisk nyttår er også den tiden da det passer å presentere sin kjæreste for familien, og er du i gifteferdig alder, men ikke har noen kjæreste, kan du forvente at særlig moren din bruker tiden du er hjemme til å mase om at du må se til å få deg en. ”Vi orker ikke mer av dette maset”, sier en student til China Daily. Der står det også om en ung mann som var så lei av maset at han averterte etter ei jente som skulle få betalt 1000 yuan for å være ”fake” kjæreste på nyttårsbesøk i guttens hjem. Jenta som stilte opp spilte rollen godt og tilfredsstilte ikke bare familiens forventninger, - det ble ”happy ending”, så nå dater de ”på ordentlig”, kan avisen berette.
Ellers er ikke dette året regnet som noe godt år å gifte seg i. Årsaken er som følger: De aller fleste år inneholder en dag som på engelsk oversettes til ”spring commences day”. (Det må vel bli ”første vårdag” eller noe sånt på norsk). Denne dagen er dagen for Yang- den maskuline energien. Sist falt denne rett før det nye året begynte, og neste gang blir rett etter neste nyttår. Det vil si at det året vi nå er inne i ikke har noen maskulin energi. Derfor var det et rush av giftermål som ble inngått i slutten av forrige år. Tradisjonsbundne par frykter at et år uten Yang kan føre til at husbonden blir skadet (ja, det kalles også ”enkeåret”), ekteskapet kan ryke og barn kan få lite hell.
Mange mener at det heller ikke er det beste året å få barn i. Det året vi nå har gått inn i kalles ”Tigerens år”. Hvorfor årene har dyrenavn vet ingen sikkert, men legenden sier at Buddha en gang inviterte alle dyrene i riket til å feire nyttår med ham, men bare 12 stilte opp. Den første som kom var Rotten, så fulgte Oksen, Tigeren, Haren, Dragen, Slangen, Hesten, Geita, Apen, Hanen, Hunden og til slutt Grisen. I takknemlighet overfor disse bestemte Buddha seg for å kalle opp ett år etter hvert av dyrene, og de som ble født i det året får noen av dyrets egenskaper. Tigeren har mange gode egenskaper, men sies også å kunne være egenrådig og i overkant entusiastisk, men lite utholdene, opprørsk og ujevn i humøret. Nygifte Han Yue på 28 år sier hun ønsker seg en jentebaby, men vil vente til neste år, for tiger-jenter blir hissige og vanskelige å oppdra til ”gentle ladies”.
Tigeren går likevel igjen som symbol i alle dekorasjonene som henger på dører og vinduer og ønsker de forbipasserende hell og lykke, det vil til vanlig si ”rikdom” og ”et langt liv”.
Du kan også få kjøpt tigre i alle varianter, naturligvis som kosedyr til barn, men også som lykkeamuletter. Eller hva med en ”kosetiger til voksne” ? På en auksjon i Hong Kong ble det nylig solgt en gruppe av tigerfigurer i rent gull for flere millioner dollar. Likeledes hadde et maleri av en tiger, riktignok malt av en kjent, kinesisk kunstner i 1950 en utropspris på 3.6 mill. dollar.
I forbindelse med vårfestivalen pyntes det også med mange andre tradisjonelle symboler. Til ”lanternefesten” henges det opp røde silkelykter utenfor inngangsdører til boligkvarter, butikker og restauranter. Jeg hadde lest at de ble hengt i trærne i parken også, men da vi gikk søndagstur i Chaoyangparken, ble jeg litt skuffet, for vi så vi ikke en eneste en. Men i en typisk, kinesisk allè nær her vi bor, hang de og dinglet i vinden. Den globaliserte verden har tydeligvis også satt sitt preg på lanternefesten, for et sted så vi disse klassiske, kinesiske lyktene ”pyntet” med Coca-Cola- logoen.
Lykkesymboler klippet i rødt papir er også en meget gammel kinesisk tradisjon. Symbolene kan enten være tegn som betyr ”langt liv”, ”rikdom” og ”lykke”, men kan også være bilder av lykkebringende blomster, som peoner, eller fisker. Det finnes også en spesiell stil innen ”nyttårsmalerier” som ofte viser små, fete barn (som regel en gutt), som bærer eller sitter på en fisk. Hva har så en fisk med dette å gjøre? Igjen er det snakk om et ”homophonem”, likelydende ord. Det kinesiske ordet for fisk lyder nemlig likt med ordet for ”overflod” , ”rikelig”.
Så både det å se og å spise fisk, regnes som bra og vil gi deg et langt og rikt liv. (Slike småfete guttebarn kan du også ellers se ”in natura” med en pose pommes frites på McDonalds her i Beijing, men de representerer neppe samme fremtidsutsikt…).
Ellers er det glutenrike, søte og klissete boller av rismel som er tradisjonsmat under lanternefesten. Men tigeren foretrekker kylling og biff kan Han Deyou fra helt nordøst i Kina fortelle. (Avisen er fulle av tigerhistorier om dagen). Han fant en liten hunntiger som hadde gjemt seg i en vedcontainer på gårdsplassen hans. Men ettersom den vel var egenrådig, ujevn i humøret og vanskelig å oppdra, så valgte han etter noen dager å overlate den til skogsforvaltningen som sørget for å få den ut i dens rette omgivelser igjen.
Et godt tigerår ønskes dere alle !

Tallenes tale

Vi har nettopp flyttet inn i en ny leilighet. Den ligger i øverste etasje, i 8.etasje. Det står det i hvert fall i heisen. Men gjør den egentlig det?
For hvor er 4.etasje? Og hvor er 7.? Nei, de finnes ikke.
I Kina er det mye magi og overtro knyttet til tall. Men noe har på en måte også en naturlig forklaring. Tallet 4 uttales på samme måte som tegnet for ”død”, så det tallet unngås så mye som mulig. Så 4.etasje finnes ikke, og i garderoben på trimsenteret vil du heller ikke finne noe skap nr.4.
I høyhus vil du heller ikke særlig ofte finne 14. og 24. etasje, og for sikkerhets skyld er 13. borte også, selv om det er et vestlig ulykkestall.
Men det finnes mange gode, lykkebringende tall også: 3 er, som i vesten, et godt tall. Men aller best er det når det er 3 x 3, altså 9. Nylig var det en topp-dag for bryllupsfeiring. Å gifte seg den 9.9. 2009 sees som den være optimale dagen for et godt og langt ekteskap.
På portdørene til gamle palasser og templer kan man se noen karakteristiske store ”knotter” av metall. Alle slike bygninger som er bygget av keisere, men bare de, kan ha 81 slike knotter på hver dør, 9 i horisontal linje og 9 i vertikal.
Tallet 2 er ganske logisk, det symboliserer et par- og kjærlighet. Her forleden stod en av Kinas store basketballstjerner lykkelig nygift frem på TV. Han viste stolt frem sitt nye draktnummer, nummer 27. Det var en hyllest til kona. 2 for kjærlighet og 7, som står for hustru.
Men 8-tallet er det aller beste. Uttalen av tallet samsvarer med uttalen av tegnet for ”rik” og har en utvidet betydning - fremgang og summen av all lykke. Det var vel planlagt da De olympiske sommerleker i Beijing åpnet presis kl. 8 om kvelden den 8.8.2008.
8 er også det mest populære sifferet i registreringsnummeret på de nyrike kinesernes biler. Nylig leste jeg i China Daily, den engelskspråklige avisen her, at en mann var dømt til 1og ½ års fengsel for å ha truet tre andre menn i forbindelse med at det ble lagt ut nye registreringsnumre til salgs. Han ønsket et skilt med mange 8-tall og var villig til å betale en høy pris for det, men fryktet at disse tre andre interessentene ville by høyere. Så det er tydeligvis ikke alltid at 8-tallet fører noe godt med seg… Men populære er slike skilt, det kan man klart se på parkeringsplassen utenfor Beijings ”hotteste” nattklubbsenter, som naturligvis heter ”Apartment 8”. Her står Porchene, Ferrariene, Hummerne, store audier og BMW’er tett. Og alle har de selvsagt 8 i registreringsnummeret.
Så jeg bor altså i 8.etasje,- selv om jeg egentlig bor i 6. En 6’er kan jo bety lykke og suksess, i hvert fall i ludo og norske bokanmeldelser.
Men hvorfor nøye seg med det, når man kan få 8- den høyeste lykke av alt!

RiTan park

Hun danser "linedance" med seg selv

RiTan Park
Jeg simpelthen elsker Ritan Park. Det er en park som virkelig lever. Å gå inn der er som å gå inn i et teater, der du selv velger om du vil være deltaker eller bare tilskuer. Og de som befinner seg ”på scenen” befinner seg noen ganger helt i sin egen verden, - eller de er med i et stort kollektiv. Det er særlig tidlig om morgenen det er liv i parken, og det er på den tiden jeg virkelig lærte parken å kjenne.
Torsdagsmorgener møtes min TaiChi-gruppe, og den opplevelsen vil jeg ikke gå glipp av, så da stiller jeg vekkerklokken og tar taxi i morgenrushet. Selve taxituren gir meg også en opplevelse av et Beijing jeg vanligvis ikke ser. Vel kjøres det stadig mer bil i Beijing, men tidlig om morgenen kan man få en liten følelse av hvordan det må ha vært den gang alle syklet. Det er egentlig helt vilt å se hvordan horder av syklister bare kjører på ut i store veikryss med opptil så mye som 6 filer i hver retning. Gamle og unge på vei til jobb. Damer som sykler med solskjerm og lange hvite hansker - eller til og med parasoll! Man må for all del ikke bli farget av solen. .. Så har du pappaen med ungen i et slags sete på styret og kona på bagasjebrettet. Han ønsker seg nok en liten bil. Kanskje kjøper han en av de èn millionene nye biler som man regner blir solgt i Kina i år, tross finanskrisen. Noen har trehjulssykler med lasteplan(-altså i voksen størrelse). Seinere på dagen kan jeg se dem sykle med enorme lass med papp eller rivningsmaterialer fra byggeplasser, men om morgenen kan det være en kompis eller to som sitter på lasteplanet, kanskje på vei til en byggeplass der det er håp om å få arbeid for dagen. Mange av disse er menn fra landsbygda som trekker inn til byene i håp om å få arbeid. Det er en hard tilværelse. Bare de med arbeid kan oppholde seg lovlig her. De bor under elendige forhold og har få eller ingen rettigheter. Så har du kontrasten, nyrike kinesere som kjører luksusbiler med sotete ruter eller digre Hummere. De stopper ikke for noen (det gjør i og for seg ikke små biler heller…), så å befinne seg i et fotgjengerfelt gir falsk trygghet, bilene bare tuter og kjører på.
Da er det en helt annen og rolig stemning i parken. Jeg går inn gjennom en rødmalt murport med flere buete åpninger. Den er fra den tiden da keiserne i Ming og Qingdynastiene (fra 1500-tallet) tilbad solen i parken. Det er flere bygninger og et alteranlegg i parken som minner om den tiden. I dag kan vi se bestemødrene som passer barnebarna trekke inn i skyggen i ”slakterpaviljongen”, der offerdyrene ble slaktet, og den store, runde plassen rundt selve alteret er tilholdssted for ivrige badmintonspillere og gamle menn med store draker som de styrer med stort alvor, - og et smil til deg som stopper opp og beundrer draken der oppe i luften høyt, høyt over parkens gamle trekroner.
Nettopp de store, gamle trærne gir parken en egen stemning. Min nærmeste park, Chaoyang, er nyanlagt. Nydelig beplantet og med mange trær, men det er lenge til de blir så store og med fyldige kroner som gir skygge til alle slags aktiviteter. Det er mange som trimmer i RiTan-parken. Eldre kinesere er utrolig spreke. De slenger beina høyt opp i været og sitter på huk og reiser seg som ingenting. (Det siste har jeg en teori om at også skyldes toalettforholdene her. Kineserne har tradisjonelt ikke toalettseter, men sitter på huk over et hull, også i moderne utgave av porselen. Så jeg ser for meg at den daglige trimmen dette gir, gjør noe med knærne til folk).
I parken, og også mange steder på fortauet rundt i byen, finnes det ulike trimapparater som brukes flittig. Men du kan også se voksne folk hoppe tau, sparke Jianzi,(en slags fjærball med noen metallringer under) til hverandre, går baklengs i bra fart og uten å se bakover(!) ( jeg trodde kanskje det var en som ”ikke var helt god” første gang jeg så det, men det skal være så bra for muskelaturen i beina). Noen står og slår og dasker seg selv rundt om kring på kroppen, andre er helt i sin egen verden av TaiChi. Og hvis du tror TaiChi er bare å stille seg opp og strekke seg og bøye seg litt hit og dit mens man ser litt fjern ut i blikket, så må du tro om igjen. Vi spousene har gruppe en gang i uka med en veldig dyktig instruktør. Hun har bl.a. hatt opptreden i forbindelsen med åpningen av flyplassen her før OL. Egentlig må man øve hver dag for å bli god, for det er helt bestemte bevegelser, og det er ikke før man kan dem automatisk at man puster og konsentrerer seg riktig. De har symbolsk betydning, som vann, som ball, enhet, kamp, beskyttelse, og man må hele tiden få med seg armer og bein og riktige håndstillinger. Det finnes mange forskjellige bevegelsesmønstre. Vi lærer et program med 28 ”sekvenser”, men hittil tror jeg vi er kommet til nummer 11 eller noe slikt, og det finnes øvelser med opp til 108 ulike sekvenser. Det er flott å se på slike som virkelig kan det.
Det er også morsomt å se på gruppene av damer som møtes om morgenen for å danse viftedans. En av gruppene holder til under en enorm platanlønn. Hver dag jeg har sett på dem gjentar det samme seg: Instruktøren er en liten, geskjeftig dame som kommanderer damene rundt. De smiler og ler, så de synes tydeligvis det er helt i orden at hun gneldrer litt. (Jeg kan ikke noe for det, men jeg får for meg at hun har fortid som rødegardist). I alle fall, det gjentar seg stadig at ”kommandanta” setter på musikken, damene tar oppstilling, kommer knapt i gang før ”kommandanta” stopper dem for å rette på noe. Så i gang igjen, men så slår det inn på musikkanlegget: ”tuutteretutteretuttutu”. Dermed blir det full oppløsning i viftedansen, og alle damene roter febrilsk i veskene som ligger på benken for å finne ut om det er deres mobiltelefon som har fått melding. Så er det på’n igjen, men like etter er det en ny telefon som gir lyd fra seg. Under platanen sitter også mange besteforeldre som passer barnebarna, som er i 1-3årsalderen. De barna er så utrolig søte, de leker så rolig og harmonisk og virker så blide, så jeg må innrømme at jeg tenker mitt om alternativ til barnehage for de minste. Disse ungene bruker ikke bleie, men de har en splitt nesten helt opp i buksebaken, så når de setter seg på huk så er hele ”rumpestumpen” bar. Det hender det går litt ut over fanget til bestemor, men det tas med godt humør, og det er sikkert mye behageligere for barna enn ”opp og gå”, selv om bleieprodusentene sier noe annet.
Det finnes også andre grupper med dansere, noen er som ”linedance”, andre danser selskapsdans. Skal det være en tango med mannen din klokken halv åtte om morgenen under trærne i parken? Kanskje flere hadde hatt godt av det. Godt tror jeg også det gjør for alle de godt voksne mennene som hver morgen, såfremt det ikke regner, kommer ruslende til parken, noen i tøfler og noe som ligner mistenkelig på pysjamas. De bærer med seg sitt kjære fuglebur, på vei til og fra tildekket med et beskyttelsestrekk. Når de kommer frem til sitt faste møtested, henger de burene opp i trærne og gynger på grenene så fuglene må holde seg godt fast på pinnen sin. Det skal gjøre fuglene sterkere, så de får kraftigere sang. Så tar de trekket av, og fuglene begynner å kvitre og synge. Det er om å gjøre å ha fuglen med den kraftigste sangen, og det er virkelig sterk fuglesang, det kan jeg love. Vi måtte flytte tilholdssted for TaiChi’en pga vedlikehold en dag, men fant fort ut at på plassen ved fugleburene nyttet det ikke å være. Men eierne de vil gjerne sitt midt i fuglesangen, der har de sine faste benker der de sitter en morgenstund og prater om fugler og livet og hva vet jeg…
Det er ikke bare fugler som synger. Grupper av herrer og damer samles og synger og spiller klassiske kinesiske sanger med stor innlevelse. Og noen synger opera, slår trommer eller andre rytmeinstrumenter. Jeg har flere dager observert et par på min alder som står og slår rytmer på noe som for meg ser ut som en blanding av kastanjetter og treblokker, bare de to sammen. Og så har du de to herrene som står ved inngangsporten og lager kalligrafi med store koster og vann på steinhellene på bakken. Noen ganger har en av dem barnebarnet med, og han får en egen kost han søler rundt med mens bestefaren står med dyp konsentrasjon og øver og øver de samme tegnene om og om igjen.
Jeg elsker RiTan Park. Den er så full av kultur og medmennskelighet, av humor og alvor. Men hvor lenge vil det vare? Parken vil nok alltid være der, den er et offentlig beskyttet kulturminne. Men menneskene som befolker den er stort sett godt voksne mennesker. De fleste som trimmer der er pensjonister. Innendørs treningssentre er den nye, store trenden her i Beijing. Alle som er moderne og moteriktige og har økonomi til det løper på tredemøller og pumper jern på fancy treningssentre som heter ”Blue Heaven” og ”Nirvana”.
Den generasjonen som trener i parken begynner å bli gammel og dør ut. Men kanskje er det et håp at alle de barnebarna som har vært med bestefar i parken etter hvert kommer tilbake til den, at de ser at det handler om noe mer enn bare å trene, at de elsker RiTan Park.

Prøving og feiling

Det understrekes så ofte i læringssituasjoner at "man må bare kaste seg uti det", "det må være lov til å feile", "det må være rom for å mislykkes" osv. Dette høres jo veldig riktig ut i teorien-
"learning by doing". Hvis man ikke forsøker, lærer man aldri f.eks. å bruke IKT i undervisningen.
Men i praksis? Er det riktig å bruke elevene som "prøvekaniner", skal man drive en "risikosport" og tillate seg at det hele kan utvikle seg til kaos og masse bortkastet tid?

Nei - og ja, mener jeg. Naturligvis må man bare begynne å prøve- og risikere å feile. Men
det må være en utprøving som er meget godt planlagt og der man på forhånd har gjort en "risikoanalyse", helst med en kollega som har mer erfaring/kunnskap enn man selv har. Man må også forberede en "plan B" slik at man kan "hanke inn" situasjonen hvis det blir for mye rot og kaos. Det er også et springende punkt hvor godt man kjenner elevene sine og hvor godt forhold man har til dem. Jeg har hatt klasser der jeg uten videre kunne si at "Dette har jeg ikke så god greie på, så dette får vi se om vi kan finne ut av sammen". Mens jeg også har hatt en klasse der jeg vet at hadde jeg sagt det, hadde det blitt som å invitere klassens uformelle, negative ledere til å sette i gang med tull og bråk.
Uansett vil god klasseledelse dreie seg om å være godt forberedt, ha fokus på hva som forventes av læring, ha klare forventninger til elevene f.eks. i hvilken fase av opplegget de skal bruke pc'en og i hvilken fase de skal konsentrere seg om det læreren sier og når de skal følge med på det medelevene gjør (presentasjoner etc.).

Mitt liv med IKT

Da jeg gikk på ungdomsskolen i Oslo, det må ha vært i 1973, husker jeg godt at læreren min sa:"Når dere blir voksne, kommer nesten alle dere til å jobbe med datamaskiner". "Å nei,"tenkte jeg, "jeg skal i hvert fall ikke bli sånn pønsjedame". ("Hullkortdamer" ble de også kalt). Læreren min var en fremsynt, utviklingsorientert ung mann. Seinere ble han Kommunaldirektør for undervisning i Bærum kommune. Men selv han kunne ikke spå den enorme utviklingen innen IKT og hva det ville få å si for det arbeidslivet vi etter hvert skulle ut i. Så hans forbeholdne "nesten alle" skulle nok vise seg å være en undervurdering av hvor avhengige vi i vårt samfunn skulle bli av datamaskiner, både i arbeid og fritid.

På lærerskolen var det et studietilbud som het informatikk. Jeg skjønte ikke helt hva det hadde med skole å gjøre. Det skjønte visst ikke de som gikk der heller. Mange av dem begynte i databransjen etterpå, og noen fikk hederlig omtale både i DN og Kapital, to-siders oppslag til og med. Det ble lagt stor vekt på å lære programmering. Hva skulle men med det? Å lage startlister med tidtaking til langrennet var vel i og for seg nyttig, men hva med oversikt over hvor mange pizza'er og kyllinger som var i fryser'n?

Mitt første møte med en pc var på Mørkvedmarka skole i Bodø på slutten av 80-tallet.Rektor Stig, som seinere ble dataansvarlig for grunnskolene i kommunen, han forstod seg på hva alle disse øverste knappene på tastaturet betydde og laget papirremser som vi kunne legge på så vi husket det, og ellers hadde han en prisverdig iver og tålmodighet når han svarte på spørsmål over telefon på kveldstid: "Skal jeg trykke ja eller nei" når det om jeg vil lagre endringer?" og slikt. Og så kunne vi skrive pene ukebrev og innkallinger til foreldremøtene.

I 1992 flyttet vi til Sverige. Mannen min fikk med en bærbar (knapt flyttbar) pc fra jobben. Jeg skrev på den da jeg tok høyskolestudier som brevkurs. Jeg fikk tilbakemelding om at det var litt problematisk i forhold til kommentarmargen når jeg ikke skrev på de medfølgende brevarkene(med hånd !).


Så kom 1995, og jeg så for første gang en pc med pedagogisk programvare i et vanlig klasserom. Vi fikk instruksjon av spesialpedagogen om hvordan det skulle brukes, drillspill i matte. Det var satt inn to pc'er på skolebiblioteket med internett-tilgang. Men det var ikke bibliotekslæreren særlig glad for. "Det skal være stille på biblioteket", diskusjon mellom elevene rundt pc'en forstyrret..

For 10 år siden fikk jeg prøve meg som undervisningsinspektør. Jeg ble sendt på en-dags kurs i EXEL, men opplevde ikke å ha bruk for det i det daglige, så det ble snart glemt. Derimot tilbrakte jeg store deler av sommeren med manualen til Ariane timeleggingsprogram og la timeplan for hele skolen på data'n. Gjett om jeg var stolt da skoleåret begynte, og det ikke var en eneste dobbeltbooking og ikke særlige klager heller! Jeg var blitt "venn" med datamaskinen. Etter hvert lærte jeg meg Agresso og andre programmer jeg brukte i den administrative delen av skolelederjobben, men pedagogisk bruk lærte jeg meg aldri noe om.

Privat brukte jeg internett til reisebestillinger, oppslagsverk og mail, og etter hvert ble deler av skolen kablet, og jeg fulgte med interesse noen av lærerne som f.eks. hadde lastet ned bilder fra NASA som de viste i klasserommet i forbindelse med tema "verdensrommet". Men fremdeles var det generelt lite planmessig bruk av datamaskinene på skolen, selv om vi så og forstod at mange av elevene brukte mye tid foran pc'en hjemme.

I 2005 ble min skole en såkalt "InnsIKT-skole". Kommunepolitikerne ønsket å satse på IKT i skolen, og i stedet for at ressursen ble "klattet" utover, ble det gitt store beløp, opp til en mill., til noen skoler hvert år. Det betød at det i ganske mange år var enorm forskjell mellom skolene i Oslo mht. bruk av IKT. Hele ungdomstrinnet ble kablet og, etter stort påtrykk fra rektor, også barneskolen. Lærerne fikk opplæring i data i "fellestiden", men jeg var da på vei ut i permisjon, så det gikk jeg glipp av. Jeg har imidlertid hatt stor nytte av pc'en min de siste årene. Internett gjør at jeg føler meg mye nærmere norske nyheter, banken, studiestedet mitt, gamle kollegaer, venner, og familie familie nå som jeg bor på den andre siden av jordkloden, enn da jeg bodde i Stockholm tidlig på 90-tallet, og måtte gå byen rundt etter en norsk avis, lykkelig hvis den var fra samme dag...

Men jeg har altså vært borte fra IKT i skolen i fire år. På den tiden har det skjedd mye når det gjelder planene for IKT-bruken, og IKT sees på som en basisferdighet i alle fag. Jeg tenkte derfor at jeg ville føle meg veldig på etterskudd nå som vi skal ha modulen om IKT i skolen på masterstudiet i skoleledelse. På en måte blir det helt feil å si at det var en "lettelse" eller at jeg fant "trøst" i at det ikke bare var jeg som mangler, eller har lite erfaring med, pedagogisk bruk av IKT i skolen. Jeg synes det egentlig er trist at den siste ITU Monitor - undersøkelsen viser at grunnskolen sakker akterut i digitale ferdigheter. Hvorfor er det slik?

Vi som går på Masterstudiet i skoleledelse har i det minste begynt å diskutere dette, -hvor går veien videre?