RiTan Park
Jeg simpelthen elsker Ritan Park. Det er en park som virkelig lever. Å gå inn der er som å gå inn i et teater, der du selv velger om du vil være deltaker eller bare tilskuer. Og de som befinner seg ”på scenen” befinner seg noen ganger helt i sin egen verden, - eller de er med i et stort kollektiv. Det er særlig tidlig om morgenen det er liv i parken, og det er på den tiden jeg virkelig lærte parken å kjenne.
Torsdagsmorgener møtes min TaiChi-gruppe, og den opplevelsen vil jeg ikke gå glipp av, så da stiller jeg vekkerklokken og tar taxi i morgenrushet. Selve taxituren gir meg også en opplevelse av et Beijing jeg vanligvis ikke ser. Vel kjøres det stadig mer bil i Beijing, men tidlig om morgenen kan man få en liten følelse av hvordan det må ha vært den gang alle syklet. Det er egentlig helt vilt å se hvordan horder av syklister bare kjører på ut i store veikryss med opptil så mye som 6 filer i hver retning. Gamle og unge på vei til jobb. Damer som sykler med solskjerm og lange hvite hansker - eller til og med parasoll! Man må for all del ikke bli farget av solen. .. Så har du pappaen med ungen i et slags sete på styret og kona på bagasjebrettet. Han ønsker seg nok en liten bil. Kanskje kjøper han en av de èn millionene nye biler som man regner blir solgt i Kina i år, tross finanskrisen. Noen har trehjulssykler med lasteplan(-altså i voksen størrelse). Seinere på dagen kan jeg se dem sykle med enorme lass med papp eller rivningsmaterialer fra byggeplasser, men om morgenen kan det være en kompis eller to som sitter på lasteplanet, kanskje på vei til en byggeplass der det er håp om å få arbeid for dagen. Mange av disse er menn fra landsbygda som trekker inn til byene i håp om å få arbeid. Det er en hard tilværelse. Bare de med arbeid kan oppholde seg lovlig her. De bor under elendige forhold og har få eller ingen rettigheter. Så har du kontrasten, nyrike kinesere som kjører luksusbiler med sotete ruter eller digre Hummere. De stopper ikke for noen (det gjør i og for seg ikke små biler heller…), så å befinne seg i et fotgjengerfelt gir falsk trygghet, bilene bare tuter og kjører på.
Da er det en helt annen og rolig stemning i parken. Jeg går inn gjennom en rødmalt murport med flere buete åpninger. Den er fra den tiden da keiserne i Ming og Qingdynastiene (fra 1500-tallet) tilbad solen i parken. Det er flere bygninger og et alteranlegg i parken som minner om den tiden. I dag kan vi se bestemødrene som passer barnebarna trekke inn i skyggen i ”slakterpaviljongen”, der offerdyrene ble slaktet, og den store, runde plassen rundt selve alteret er tilholdssted for ivrige badmintonspillere og gamle menn med store draker som de styrer med stort alvor, - og et smil til deg som stopper opp og beundrer draken der oppe i luften høyt, høyt over parkens gamle trekroner.
Nettopp de store, gamle trærne gir parken en egen stemning. Min nærmeste park, Chaoyang, er nyanlagt. Nydelig beplantet og med mange trær, men det er lenge til de blir så store og med fyldige kroner som gir skygge til alle slags aktiviteter. Det er mange som trimmer i RiTan-parken. Eldre kinesere er utrolig spreke. De slenger beina høyt opp i været og sitter på huk og reiser seg som ingenting. (Det siste har jeg en teori om at også skyldes toalettforholdene her. Kineserne har tradisjonelt ikke toalettseter, men sitter på huk over et hull, også i moderne utgave av porselen. Så jeg ser for meg at den daglige trimmen dette gir, gjør noe med knærne til folk).
I parken, og også mange steder på fortauet rundt i byen, finnes det ulike trimapparater som brukes flittig. Men du kan også se voksne folk hoppe tau, sparke Jianzi,(en slags fjærball med noen metallringer under) til hverandre, går baklengs i bra fart og uten å se bakover(!) ( jeg trodde kanskje det var en som ”ikke var helt god” første gang jeg så det, men det skal være så bra for muskelaturen i beina). Noen står og slår og dasker seg selv rundt om kring på kroppen, andre er helt i sin egen verden av TaiChi. Og hvis du tror TaiChi er bare å stille seg opp og strekke seg og bøye seg litt hit og dit mens man ser litt fjern ut i blikket, så må du tro om igjen. Vi spousene har gruppe en gang i uka med en veldig dyktig instruktør. Hun har bl.a. hatt opptreden i forbindelsen med åpningen av flyplassen her før OL. Egentlig må man øve hver dag for å bli god, for det er helt bestemte bevegelser, og det er ikke før man kan dem automatisk at man puster og konsentrerer seg riktig. De har symbolsk betydning, som vann, som ball, enhet, kamp, beskyttelse, og man må hele tiden få med seg armer og bein og riktige håndstillinger. Det finnes mange forskjellige bevegelsesmønstre. Vi lærer et program med 28 ”sekvenser”, men hittil tror jeg vi er kommet til nummer 11 eller noe slikt, og det finnes øvelser med opp til 108 ulike sekvenser. Det er flott å se på slike som virkelig kan det.
Det er også morsomt å se på gruppene av damer som møtes om morgenen for å danse viftedans. En av gruppene holder til under en enorm platanlønn. Hver dag jeg har sett på dem gjentar det samme seg: Instruktøren er en liten, geskjeftig dame som kommanderer damene rundt. De smiler og ler, så de synes tydeligvis det er helt i orden at hun gneldrer litt. (Jeg kan ikke noe for det, men jeg får for meg at hun har fortid som rødegardist). I alle fall, det gjentar seg stadig at ”kommandanta” setter på musikken, damene tar oppstilling, kommer knapt i gang før ”kommandanta” stopper dem for å rette på noe. Så i gang igjen, men så slår det inn på musikkanlegget: ”tuutteretutteretuttutu”. Dermed blir det full oppløsning i viftedansen, og alle damene roter febrilsk i veskene som ligger på benken for å finne ut om det er deres mobiltelefon som har fått melding. Så er det på’n igjen, men like etter er det en ny telefon som gir lyd fra seg. Under platanen sitter også mange besteforeldre som passer barnebarna, som er i 1-3årsalderen. De barna er så utrolig søte, de leker så rolig og harmonisk og virker så blide, så jeg må innrømme at jeg tenker mitt om alternativ til barnehage for de minste. Disse ungene bruker ikke bleie, men de har en splitt nesten helt opp i buksebaken, så når de setter seg på huk så er hele ”rumpestumpen” bar. Det hender det går litt ut over fanget til bestemor, men det tas med godt humør, og det er sikkert mye behageligere for barna enn ”opp og gå”, selv om bleieprodusentene sier noe annet.
Det finnes også andre grupper med dansere, noen er som ”linedance”, andre danser selskapsdans. Skal det være en tango med mannen din klokken halv åtte om morgenen under trærne i parken? Kanskje flere hadde hatt godt av det. Godt tror jeg også det gjør for alle de godt voksne mennene som hver morgen, såfremt det ikke regner, kommer ruslende til parken, noen i tøfler og noe som ligner mistenkelig på pysjamas. De bærer med seg sitt kjære fuglebur, på vei til og fra tildekket med et beskyttelsestrekk. Når de kommer frem til sitt faste møtested, henger de burene opp i trærne og gynger på grenene så fuglene må holde seg godt fast på pinnen sin. Det skal gjøre fuglene sterkere, så de får kraftigere sang. Så tar de trekket av, og fuglene begynner å kvitre og synge. Det er om å gjøre å ha fuglen med den kraftigste sangen, og det er virkelig sterk fuglesang, det kan jeg love. Vi måtte flytte tilholdssted for TaiChi’en pga vedlikehold en dag, men fant fort ut at på plassen ved fugleburene nyttet det ikke å være. Men eierne de vil gjerne sitt midt i fuglesangen, der har de sine faste benker der de sitter en morgenstund og prater om fugler og livet og hva vet jeg…
Det er ikke bare fugler som synger. Grupper av herrer og damer samles og synger og spiller klassiske kinesiske sanger med stor innlevelse. Og noen synger opera, slår trommer eller andre rytmeinstrumenter. Jeg har flere dager observert et par på min alder som står og slår rytmer på noe som for meg ser ut som en blanding av kastanjetter og treblokker, bare de to sammen. Og så har du de to herrene som står ved inngangsporten og lager kalligrafi med store koster og vann på steinhellene på bakken. Noen ganger har en av dem barnebarnet med, og han får en egen kost han søler rundt med mens bestefaren står med dyp konsentrasjon og øver og øver de samme tegnene om og om igjen.
Jeg elsker RiTan Park. Den er så full av kultur og medmennskelighet, av humor og alvor. Men hvor lenge vil det vare? Parken vil nok alltid være der, den er et offentlig beskyttet kulturminne. Men menneskene som befolker den er stort sett godt voksne mennesker. De fleste som trimmer der er pensjonister. Innendørs treningssentre er den nye, store trenden her i Beijing. Alle som er moderne og moteriktige og har økonomi til det løper på tredemøller og pumper jern på fancy treningssentre som heter ”Blue Heaven” og ”Nirvana”.
Den generasjonen som trener i parken begynner å bli gammel og dør ut. Men kanskje er det et håp at alle de barnebarna som har vært med bestefar i parken etter hvert kommer tilbake til den, at de ser at det handler om noe mer enn bare å trene, at de elsker RiTan Park.